Digitalskolen - Norsk motstand under andre verdenskrig

Kirkens motstandskamp

Et av de første stridsspørsmål mellom kirken og det nye regimet var radioandaktene. Fra tysk side ønsket man å engasjere prester som var positve til det nye regimet. Men mange av de aktuelle prestene hadde på et tidlig tidspunkt tatt åpent avstand fra NS-styret og disse ble nå forbigått. Dette førte til en generell boikott av radioandakter fra kirken sin side. Denne holdningen ble tydelig for det norske folket, sannsynligvis langt sterkere enn hva NS-myndighetene ønsket. Da radioapparatene senere ble beslaglagt, løste konflikten seg for tyskerne. | Det neste problemet som dukket opp var konflikten rundt kirkebønnen. Denne inneholdt formuleringer om Konge, regjering og Storting. Etter som Kongen og regjering fra tysk side var avsatt og Stortinget var ute av funksjon kom det krav om endring av kirkebønnen. Ut fra folkeretten var det rent juridisk mulig at okkupasjonsmakten kunne forlange dette og resultatet ble en endring, der hverken gamle eller nye statsmakter ble nevnt. For mange innen kirken vakte endringen sterk skuffelse, men den gamle kirkebønnen ble delvis bevart ved at prestene under opplesingen la inn pauser der en tidligere hadde nevnt Konge, regjering og Storting. På denne måten fikk alle mulighet til en indre bønn for sine lovlige styresmakter, samtidig som det ble en sterk understrekelse av motstanden mot den nye.

I februar 1941 kritiserte biskopene nazimyndighetene for de mange brudd som var begått mot norsk lov. De henviste spesielt til at prestene var fratatt taushetsplikten, noe de selvsagt måtte ha som sjelesørgere. Det ble også fokusert på hirden sin voldelige fremtreden og på Høyesterett sin fratreden fra sine embeter.På grunn av manglende svar troppet tre biskoper opp på statsrådens kontor og overleverte nok et skriv hvor kirkens bekymring over de rådende forhold kom sterkt frem. Reaksjonen fra NS tilfredstilte ikke på noen måte kirken, og det ble bestemt at hele skriftvekslingen mellom kirke og departement skulle offentliggjøres. Hyrdebrevet skulle ut til alle menighetene i Norge og ble derfor trykket opp i 50 000 eksemplarer. 20 000 av disse ble beslaglagt av nazistisk politi. Resten ble distribuert rundt omkring i landet og i tillegg ble brevet lest opp fra prekestolene. Selve politiaksjonen førte til at brevet fikk stor publisitet og innholdet var kjent "av alle". Kirkekampen var innledet for alvor.

Konflikten mellom stat og kirke toppet seg tidlig i 1942. Nazistene kom med stadig sterkere krav om at kirken skulle støtte den nye ordningen i landet, uten å lykkes. Den utløsende årsak til selve bruddet var en gudstjeneste med domprost Arne Fjellbu som var planlagt i Nidarosdomen i Trondheim 1.februar. Samme dag skulle "statsakten" foregå på Akershus, der Quisling skulle utnevnes til sjef for en nasjonalsosialistisk regjering i Norge. I denne anledning ble det bestemt at det skulle være festgudstjeneste i Nidaarosdomen under ledelse av en NS-prest. | Festgudstjenesten ble avholdt, men domprosten hadde gjort kjent at han skulle avholde en gudstjeneste med nattverd etterpå. Politiet forsøkte å stanse denne, delvis ved hjelp av køller, men lykkes ikke. I tillegg til de som var inne var det utenfor kirken samlet ca. 2000 mennesker. De deltok aktivt med "Ja, vi elsker" og "Gud signe vårt dyre fedreland" før de rolig gikk hjem. Det ble sendt en protest til departementet at politiet  hadde hindret folk i å besøke kirken, noe som resulterte i at domprosten ble avsatt. | En samlet reaksjon fra alle landets biskoper var neste trekk:

"Den norske kirkes biskoper ville være utro mot sitt kall om de fortsatte å medvirke i en administrasjon som på denne vis uten spor av kirkelig grunn krenker menigheten og endog legger urett til vold. Derfor melder jeg herved at jeg nedlegger bestyrelsen av mitt embete. Det vil si: Hva staten har overdratt meg, leverer jeg fra meg. Den åndelige gjerning og myndighet som er gitt meg ved ordinasjonen ved Herrens alter, er fremdeles min med Gud og med rette. Å være ordets forkynner, menighetens tilsynsmann og prestenes sjelesørger er og blir mitt kall. Men å fortsette det administrative samvirke med en stat som øver vold mot kirken, ville være å svikte det aller helligste."

Brevet ble offentliggjort fra prekestolene og prestene erklærte seg solidariske med biskopene. Quisling svarte med å sette biskopene under politioppsikt og senere avsette de. 5.april kunngjorde landets prester at de nedla sine embeter, men ville fortsette i den del av menighetsarbeidet som ikke var knyttet til embetet. I dette skrivet kritiserte de blant annet sterkt at staten la føringer for barn og unge.

" Foreldre og lærere må ikke søkes drevet til, i strid med sin samvittighet, å utlevere barna til oppdragere som vil "revolusjonere deres sinn" og innføre dem i en "ny livsanskuelse" som kjennes fremmed i forhold til kristendommen."

Quisling truet med å bruke lovens strengeste straff mot prestene. Likevel la 645 prester av totalt 699 prester ned sine embeter. |  
Videre


Digitalskolen, Historisk institutt © Universitetet i Bergen ved Olaug Engesæter. |